- Forrige: Trackback
- Neste: Gamle websider
2003-02-24 23:10
Lørdag 13. juli 2002, Dubliners, Oslo. Klokka var 01.45 og lørdagen var allerede blitt søndag. Jeg var egentlig på vei hjem, satt ved bardisken midt i en øl som jeg følte var én for mye. Jeg var blitt alene igjen, de andre hadde akkurat gått. Jeg trengte å tenke.
Det var da det klang i lys sogndalsdialekt til høyre for meg. Med et annet utseende enn klangen i stemmen. Jeanskledd, mørkhåret, vakker og absolutt kvinnelig. En egenskap så altfor mange dessverre ser ut til å mangle der de har slanket bort det som gjør dem til kvinner.
«Er det ledig her?» spurte hun mens hun allerede var i ferd med å ta av jakken og avslørte den tettsittende t-skjorten og dragetatoveringen på venstre overarm.
«Joda, bare slå dere ned» sa jeg og vendte meg tilbake til ølen min igjen. I omkring fire sekunder. Hun var i følge med to venninner som tydelig var opptatt med en samtale seg i mellom, og jeg kom i prat med henne.
Som noen kanskje har opplevd, er det slik at man kan møte et menneske for første gang, men allikevel ha kjent mennesket hele livet. Hun var en av dem. Hun kjente meg, og jeg kjente henne. Vi delte frykter, gleder, sorger, interesser og drømmer. Vi var født med den samme mentale bagasjen. Hun kunne vite hva jeg mente om ting, før jeg hadde sagt det, og omvendt.
I løpet av en halvtime hadde vi både grått og ledd sammen. Skålt, og konkludert med at vi delte en felles sjel. Og den siste ølen ble til to til.
Ute hadde det begynt å regne. Vi skålte i den siste Guinnessen, og oppdaget at halehengene hennes var forduftet. Øynene våre møttes, og pekte i retning døren.
Jeg betalte for oss begge, hånden hennes møtte min, og vi gikk ut. Hånd i hånd. Taxier, ledige taxier, var ingensteds å se, og vi begynte derfor å gå i retning av leiligheten hennes i Gamlebyen.
Først når vi begge var gjennomvåte og fikk vi bil. Vi kom frem, betalte og gikk inn.
Vi elsket, et ord man egentlig bør vokte seg for å bruke om en første natt med noen. Hun forsto intuitivt hva som fikk meg til å gå rundt, og det så også ut til å gå andre veien. Ømt og vart, og så langt fra det man kan oppleve på en one-night-stand som mulig. Fordi vi begge visste at dette ikke skulle være en.
Vi lå nakne på terrassen hennes og røkte mens vi kjente Osloregnet skylle av oss svetten fra elskoven. Vi dusjet, elsket igjen, og sovnet.
Søndagen kom. Den egentlige. Jeg våknet, og kunne konstatere at regn og skyer var borte, og det var nok en i rekken av ualminnelig varme sommerdager 2002. Hun sov fortsatt. Lå rolig på ryggen og pustet. Med det lille smilet om munnen bare de genuint gode menneskene kan sove med.
Jeg kysset henne på pannen, kledde meg. Og gikk. Uten å vekke henne. Fordi jeg var redd. Redd for forpliktelsen som lå i den felles sjelen. Jeg fortalte henne aldri hva jeg het, eller nøyaktig hvor jeg bodde.
Hvor er hun nå?
Det er ikke åpent for å legge til flere kommentarer.