antibiomatika

Tog mot øst

2003-03-03 20:23

Jeg elsker å reise med t-bane. Ikke fordi det er så fryktelig mye å ta seg til der. Snarere tvert i mot.

Det jeg liker så godt er å sitte innesperret i en metallkasse uten utsikt. En metallkasse der det eneste andre man har å feste blikket på er menneskene rundt en. Mennesker med historier jeg ikke kjenner. Mennesker hvis historie jeg bare kan dikte opp. Gode historier, triste historier. Historier som kanskje aldri havner på papir eller i elektronisk format. De bare er der, for å holde fantasien min i live.

Rett oppunder jul stod jeg på Majorstua, på vei hjem fra Den Gamle Majors Lab. Det var kaldt, kanskje femten-seksten blå. Inn på t-banestasjonen kom det en rødhåret, pen pike. Og ba om vekslepenger.

«Student. Lurt. Dårlig kjæreste, eller husvert»

Og lenger kom jeg ikke i historien min, fordi jeg ante en historie som var så hinsides det jeg kunne fantasere meg frem til. Og det ville vært fryktelig respektløst av meg å prøve.

Hun passet overhodet ikke inn i bildet mitt av en tigger, og det tror jeg ikke hun heller syntes hun gjorde, for stemmen hennes bar på mye skam der hun ba meg om vekslepengene jeg for en gangs skyld ville gitt, om jeg hadde hatt dem. Hun passet ikke inn. Nykter, velstelt og det man ville tro var en alminnelig studine.

Jeg gikk inn i t-banevognen og satte meg, og hun satte seg ved siden av meg. Jeg ble sittende og se på henne. Og ble mer og mer sikker på at hun var mye mer. Mer enn en tigger. Mer enn en taper.

Ser jeg henne igjen, skal jeg invitere henne på en kopp kaffe og en matbit. I bytte for historien. Den ekte, usminkede, uforfalskede. Men jeg håper jeg slipper. Jeg håper hun har kjempet seg til noe bedre.

Kommentarer

Det er ikke åpent for å legge til flere kommentarer.