antibiomatika

Ni skiver

2003-05-02 12:46

I et håp om at jeg skal bevise hvor normalt unormal musikksmaken min er: her er ni av mine platefavoritter gjennom alle tider – dog ikke i noen prioritert rekkefølge:

• Mike Oldfield: Tubular Bells. Herregud som mannen kan spille. Og produsere. Så får jeg heller tilgi ham for at han var gift med en norsk B-kjendis.
• Shivaree: Rough Dreams. Veldig hyggelig, og veldig trist. Hyggelig fordi dette er amerikansk musikk som ikke er fullstendig gjennomsyret av flinkis-psykosen, men den makter samtidig å være vel teknisk gjennomført. Trist fordi de aldri har fått den listeoppmerksomheten de fortjener. En dag skal jeg personlig ringe Ambrosia Parsley for å tvinge dem til å holde konsert i Norge.
• Della Reese: My soul feels better right now. Så allsidige damer vil verden ha flere av. De fleste kjenner henne som Tess fra «Touched by an Angel», andre igjen kjenner henne som en bunnsolid jazzsangerinne. Men altså, denne gospelskiva er i mine øyne det absolutt beste hun noensinne har gjort.
• Rudolf Nilsen: På stengrunn. At en mann maktet å forfatte så mye meningsfylt og viktig tekst i løpet av et 29 år langt liv, står for meg som en gåte. En like stor gåte er det at et knippe den gang unge norske visesangere maktet å leve opp til storheten, og gjøre dikt og tekster vakrere gjennom melodiene er også en like stor gåte. Uansett en svært, svært, svært god skive. (Til den som introduserte meg for skiva: Takk. Du vet selv hvem du er.)
• Johnny Cash: God. Jada, jeg vet det er en samleskive, men denne skiva må folk rive ut av mine kalde, døde hender. Jeg gråter hver bidige gang jeg hører «Redemption».
• Beatles: Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band. Ingen platesamling er komplett uten.
• Bjørn Eidsvåg: Landet lenger bak. Jeg var virkelig redd når Kurt Nilsen fra «Idol» skulle fremføre «Skyfri Himmel». Redd fordi dette bare var musikk som Bjørn selv kunne fremføre. Kurt maktet å gjøre melodien til sin egen. Hvilket i mine øyne betyr at Eidsvåg ikke bare har gjort Eidsvågs greie, men har gjort noe stort.
• Jarabe de Palo: La Flaca. Denne fikk jeg i gave fra en spansk venninne for noen år siden. Den traff meg i mellomgulvet, og har satt varige merker. Ufattelig bra. Selv om spansk ikke akkurat er mitt sterkeste språk.
• Odd Børretzen & Lars Martin Myhre: Noen ganger er det all right. Jeg tror kanskje ikke det er nødvendig å si så mye om denne, i og med at halve landet allerede eier den.

Kommentarer

Det er ikke åpent for å legge til flere kommentarer.