- Forrige: En gal, gal verden
- Neste: Kjære Jehovas Vitner
2003-07-10 21:18
Jeg har en innrømmelse å komme med: Jeg har fullstendig sosialt uakseptabel musikk på hjernen for tida
Og så er jeg, i radiohelvetes sanne ånd, snart rede til å ofre trommehinnene mine for å slippe å høre den siste til Unni Willhelmsen. Jeg liker den ikke og er redd for å få den også på hjernen.
“Dø, Wenche Foss” rensker kropp og sjel for slagg og dritt. Syng med, og se hva som skjer. Paven synger bare det du har ønsket å si selv om alle år.
“Krepèr, Toppen Bech” blir nok det neste.
«Dø, Wenche Foss» slo i sin tid så godt an at Studentersamfundet fikk mengder av pepper og sponsortrøbbel da man ga ut en DNS-samleplate med låten på.
Man måtte pakke om alle CD-ene for å fjerne navnet til en av hovedsponsorene, som ikke lenger ville være tilknyttet prosjektet når det ble slikt oppstyr.
Men det beste med hele historien er at det fikk daværende leder av DNS og hans kumpaner til å løpe i studio og lage en aldeles hysterisk easy-listening-versjon kalt “Du, Wenche Foss” for å roe gemyttene. Selv synes jeg denne er så klissete at den er ennå mer brutal mot Wenche Foss enn originalen.
Såvidt jeg vet ble aldri denne utgitt noe sted, men jeg har som prosjekt å få tak i en digital versjon.
Så det er ikke bare jeg som synes at Unni Wilhelmsen er nok en av disse oppskrytte “ensom kvinne med kassegitar” damene. Varmer å høre.
det er det som er faren med wenche foss. har hun først kommet seg inn i ditt sinn, så får du henne faen meg ikke henne vekk mumle
Det er ikke åpent for å legge til flere kommentarer.
Kommentar fra Eh Eonel 2003-07-11 16:15
‘Dø, Wenche Foss’ er en fin sang.
Kommentar #1281